12 år og nesten skøyteløper
Når man er guttunge, har bestemt seg for å gå mange runder på skøytebanen på sine korte bein, skøyteteknikken er mangelfull og isen er trå av kulde, da må man ha noe hyggelig å tenke på. Som tidtrøyte. Mulige julegaver og kneppkaker bidrar sterkt til å gjøre et overambisiøst skøyteløp noe triveligere.
Jeg ønsket meg inderlig et par lengdeløpsskøyter til jul. Da ville det jo være sterkt promoterende overfor foreldrene at jeg tilsynelatende hadde talent for den slags.
Trening er en viktig del av et overbevisende talent, så jeg befant meg til stadighet på isen, medbringende et par motvillige bandyskøyter og djevellue. Denne luen er, for uinvidde, et lite kledelig hodeplagg i for eksempel hvitt, med de norske flaggfargene som striper midt foran. Hjallis og senere Kupper’n brukte slike, altså måtte det bety at man gikk fortere på skøyter med en slik enn med en ordinær topplue. Tro kan som kjent flytte fjell.
Ellers besto antrekket av datidens sportsklær, hvilket vil si knickers med ekstremt vindfang og ullgenser som ble mindre for hver gang den ble vasket. Selbuvotter og skjerf etter behov.
Det beste var å gå på kveldstid, i flomlys. Da tok alt seg liksom bedre ut og det virket som jeg gikk fortere. Muligens fordi min egen skygge forsvant bakover hver gang jeg passerte en av stolpene med lys på. Dessuten tok jeg tiden selv og da ble det obligatorisk rekord hver gang. Selvsagt. Noen fordeler må man ha når man tar på seg funksjonæransvaret.
Av en eller annen grunn slet jeg med svingteknikken. Det kan ha vært fysiologiske årsaker til det eller det var av ubevisste politiske årsaker at det ikke falt meg naturlig å svinge til venstre. Problemet løste jeg, som formidlet ved en tidligere anledning, ved å gå motsatt vei på banen.
Slik oppførsel skaper selvsagt trafikale problemer, på skøytebanen som ellers og bidrar ikke nevneverdig til økende popularitet blant det øvrige skøytegående publikum. Men min besettelse hva Ballangrud hurtigløpsskøyter angikk tillot meg ikke å ta slike smålige hensyn. Jeg drev på med mitt.
Hvorom allting er, innsats og glød ble registrert hos mitt naturlige opphav. Friske roser i kinnene og generelt god helse vitnet om at jeg tross alt drev med noe som var sunt for kropp og sjel. Som julen kom og med den tiden
for å rive papiret av de av nissen (onkel Reinhardt) overrakte julegaver, satt jeg foran vedovnen i stua med et par splitter nye Ballangrud, sorte, i handa og var skremmende nær koma. Skøytene slapp jeg ikke når jeg la meg om kvelden heller. De overnatta hos meg.
Slik redskap for hurtig forflytning på isen avstedkom nye ideer. Isflata på grusbanen hjemme holdt ikke mål. Jeg visste at det i byen var noe som het Marienlyst og der skulle det være skikkelig bane med vekslingsside og pølsebu. Så det tok ikke lang tid før jeg satt på bussen med skøytene hengende etter lissene rundt halsen. Slik at alle skulle se dem.
Det var andre boller! Det var så mye lys der at det var lysere enn dagen. Det var tribuner og garderobe uten adgang. Og pølsebu. Den prøvde jeg først. Pølsa ble avlivet samtidig som jeg skiftet på meg fottøyet. Jeg var klar.
Oppstemt og med andaktsfølelse sto jeg endelig på en ekte og speilblank lengdeløpsbane. Det var utrolig. I egne øyne var jeg plutselig en Skøyteløper, en folk måtte legge merke til. En titt på klokka, så krøp jeg sammen som man skal når man starter, sparka fra og gikk på trynet. Skøytestålet stakk jo plutselig langt ut foran og krevde ny teknikk.
En smule matt satte jeg meg på en benk for å bedrive litt bortforklarende knyting av lisser mens jeg studerte fotarbeidet til forbipasserende kolleger. Intense markstudier avslørte et par detaljer, så jeg følte meg klar for å prøve igjen. Dessverre var alt så forbasket mye vanskeligere enn jeg i mitt overmot trodde. Jeg slet fælt. Og var
nok litt lei meg også.
En kar jeg aldri hadde sett før sto med ett foran meg. «Synes du det er vanskelig?» spurte han. Jeg kunne bare bekrefte det alle kunne se. «Skal lære deg noen triks jeg», sa den fremmede, som nok var noe eldre enn meg.
Han dro meg ut på isen, forklarte, rettet på og oppmuntret meg med en engels tålmodighet. Om og om igjen. Det ble noen runder med knall og fall, men også noen elegante tak. Etter mer enn tre timer følte jeg meg utslitt men lykkelig, for nå kunne jeg til og med svinge riktig vei! Du verden så snill han var, så tålmodig og så mye han kunne om skøyter.
Før kvelden var slutt spanderte han ei pølse, så jeg ikke skulle sulte i hjel på bussen hjem, sa han. Med meg fikk jeg også innstendige oppfordringer om å trene masse, for du har naturlige anlegg for fysisk trening, sa fyren. Da var jeg stolt da! Men nå måtte jeg altså komme meg på bussen, ellers ville det bli en lang rusletur hjem til Mjøndæ’rn.
«Takk for at du har lært meg så mye», sa jeg, «du er jammen god på skøyter! Hva heter du for noe ’a?»
«Sten Stensen», sa han. «Ser deg en annen gang.»
